Søk
  • Anders

Motivatoren Kai

Jeg har lenge tenkt på at jeg skulle ha introdusert meg selv. I ukesvis har jeg frekventert på bilder på denne bloggen, og det er sikkert mange av dere som lurer på hvem jeg er. Øvrig mannskap om bord omtaler meg som «motivator», og det er vel det som er blitt min rolle i dette sjømannslivet. Opprinnelig kommer jeg fra Sverige, men jeg anser meg selv som norsk. Jeg er bokstavelig talt født med redningsvesten på, og det har aldri hersket tvil om at det er på sjøen jeg hører hjemme. Jeg vil omtale meg selv som bereist og verdensvant. Jeg har besøkt flere land enn de fleste andre med min bakgrunn og jeg har blitt en nokså god menneskekjenner, noe jeg bør være i min rolle som motivator.




Min historie er lang, men jeg skal å prøve å fatte den her i korte trekk. Jeg ble, som ganske fersk i denne verden, plassert om bord i en flymaskin. Denne reisen brakte meg til det Afrikanske kontinent, og Marokko, der det lå en seilbåt med navn Sam og ventet på at jeg skulle mønstre på. Dette var mitt første møte med båt etter min reise fra Sverige til Norge som svært ung, så jeg var ytterst spent og grugledet meg til å møte mannskapet, se båten og ta fatt på verden. I Marokko var det mange inntrykk på en gang. Dette var en ukjent kultur for meg, men sammen med resten av mannskapet håndterte vi dette fint og satte seil mot Kanariøyene.


Vi seilte i flere døgn. Været var fint og stemmingen på topp! Jeg satt ute hele tiden, nøt stjernehimmelen, solen, vinden, regnbygene, ja det meste. Det kunne bli kaldt og det kunne bli fryktelig varmt, men jeg elsket det. Elsket vinden som røsket tak i pelsen, regndråpene som pisket i ansiktet, forså å kjenne solen strekke ut sin varme hånd og gledespredende sjarm. Det var ikke lenge vi var på Kanariøyene før vi fortsatte videre over Atlanterhavet og til Karibia. For meg som alltid er ute var det godt å komme til varmen. Det kan bli ganske værhardt der ute, og jeg skal være ærlig å si at det kan være ganske så tungt til tider. Når resten av mannskapet går inn for å spise, sove eller på do er det jeg som passer på, men det er viktig at jeg ikke lar dette gå inn på meg. I min rolle som motivator må humøret utad alltid være på topp!


5 hele måneder var jeg i Karibia, og en periode var jeg også helt alene på båten. Det er ganske utrolig hvor stille det kan bli på havet - roen jeg får her finner jeg ingen andre steder! Nytt mannskap mønstret på og vi skulle nå seile mot Norge. Denne reisen skulle kun ta to måneder, og jeg gledet meg til å komme ut på det åpne havet igjen. Vi seilte nå over Atlanterhavet igjen, men denne gang ble det ikke varmere med tiden… Våren kan være kald der ute på havet, men jeg gledet meg til å komme tilbake til Norge og lot det ikke plage meg veldig. Et par måneder var vi endelig fremme i Norge og Tønsberg. Det hadde vært et fantastisk eventyr jeg aldri vil glemme og som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve igjen.

Tiden i Norge ble tung. Jeg satt stort sett inne og lengtet etter havet. Jeg var derfor ikke vanskelig å be når jeg nå nesten 4 år senere fikk tilbud om å bli med på nok en tur mot Karibia! Vind, bølger, sol og regn, jeg var klar! Denne gangen het skuta «Sayonara» og eierne var de samme som sist. Mannskapet kjente jeg godt fra før og det var en gledens dag når vi satte kurs ut fra Åsgårdstrand den 2. september.


Vi har nå vært ute i drøyt to måneder, og jeg er mer sikker enn noen gang: Havet er mitt hjem. Min rolle om bord er fremdeles motivator og jeg gjør en veldig god jobb! Mitt navn er Kai og jeg er sjømann. Vedlagt ser du også et bilde av meg på min faste plass om bord på Sayonara. Ship o’hoy

– Kai



281 visninger
About

Tre kamerater på tur til Karibia og tilbake 2019/2020

 

LES MER

 

Join Our Mailing List
  • White Facebook Icon

© 2023 by Going Places. Proudly created with Wix.com