Søk
  • Martin V

Farvel Karibia!

Etter ni uker på stedet hvil, så var det klart for avreise.

Vi var litt hemmelighetsfulle om hvor vi skulle, men for dere som fulgte med på vår sporing underveis kunne se at vi ikke valgte å knekke østover mot Europa. Vi hadde sammen med Sea Change bestemt oss for å sette seil mot USA. Vi la ut båten for salg på Antigua og hadde mye interesse for båten fra USA. Før avreise hadde vi 3 kjøpere som sto klare til å kjøpe båten for mer enn prisantydning. Som mange langturseilere vet, så er det mye usikkerhet om hva som trengs for å seile inn til USA. Amerikanske myndigheter er elendige på å informere om dette og det gjør at rykter og erfaringer varierer etter hvem du snakker med. Vi hadde alle tre søkt ESTA og mail fra den amerikanske Ambasaden i Oslo hadde gitt oss ett tvetydig svar om at dette var tilfredstillende for å seile inn, men vi visste egentlig at vi burde hatt visum og B1/B2. Vi satte likevel seil mot

North Carolina og Wilmington. Vårt store spørsmål var, hvor galt kan det gå?? Etter 10 døgn og over tusen nautiske mil, så kan de vel ikke kaste oss ut med for lite rasjoner og diesel? Vi endte med å ta en sjans.

Vi satte seil 29. april sammen med Morten som skulle teste ut *soloseiler-livet* i Sea Change. Vi fikk fin seilvind og strålende vær fra start og lå i gode 7-8 knop og *spiste sjømil*. Det var deilig å kjenne på livet ute på havet igjen. En miljøforandring. Alle systemer fungerte og seilasen foregikk uproblematisk. Reisen var på totalt 1500 nautiske mil og vi visste at det var meldt mye vind rett i mot, så vi håpet å komme inn før dette været slo inn. Det kunne gå på hengende håret.



Dagene som fulgte var med fine vinder og lite sjø. Nesten rart vi ikke hadde mer bølger når atlanterhavsbølgene står rett inn, men vi takker og bukker for det! Vi gledet oss over god fremdrift, men visste at vi måtte ty til motor etterhvert. Vi måtte igjennom noen dager over ett stillebelte og forsøkte å vente lengst mulig med å starte motoren. Det var fløteseilas i 4 knop og alle nøt roen. Etterhvert var det ikke noe vind igjen og vi startet opp *børsa* og holdt den i gang ett par døgn. Det er vanskelig å gi folk ett inntrykk av hvor mye sjø det er på havet, men det er ikke noe problem å vise hvor lite det blåser. Magiske og minneverdige forhold etter vår mening.


Etter to døgn var vinden tilbake og vi kunne igjen sette seil (nesten) mot målet. Litt for skarp vind, men håpet om at dette skulle endre seg var tilstede. Etterhvert ble strømmen ett større problem for vår fremdrift. Vi hadde spist mil de første 7 dagene og hadde troen på at vi skulle rekke inn før uværet skulle slå inn, men begynte å miste troen på det når kursen vår enten sto på Grønnland på den ene halsen eller Florida på den andre. Det var bare å smøre seg med tålmodighet for fart og kurs var steingal ett døgn. Vi kom oss omsider ut av strømmen om kunne sette kursen nærmere destinasjonen. Vinden skulle ta seg opp, men vi skulle klare å holde kursen nesten helt inn. Vi hadde rundt 30 knops vind nesten rett i mot og jobbet oss mot innseilingen. Det var meldt nordavind (rett imot) og vi håpet å komme inn før denne slo inn, men man kan ikke alltid ha flaksen med seg. Vi satte stormfokk og minimalt storseil og stålsatte oss på drittvær. Vi fikk ett røft siste døgn med vinden rett i mot og kraftig sjø. Vi kjørte 1-times vakter (med påfølgende 2 timer av) og det var nok i de røffe forholdene med mye sjø som skylte over båten.

Forholdene tatt i betraktning, så er det likevel moro når det står på som verst, når man er trygg på båt, utstyr og mannskap. Det er noe poetisk ved det. De samme røffe forholdene vi hadde i starten av turen nedover Europa møtte oss ved veiens ende. Ringen var nå sluttet.

Vi har nå ankommet innseilingen og været hadde roet seg. Det var en sjarmøretappe siste 20 nautiske mil oppover elva. Ved ankomst Bennet Brothers Marina sto Morten klar med kald Budweiser og den smakte magisk! Vi var nå ankommet USA. En bekymring mindre..



Vi hadde ikke møtt på Coast Guard på veien, så nå var det spennende å se hva Port Officer kom til å si. Vi hadde lest om mange ulike utfall, men som nevnt. Hvor galt kan det gå?

Det er ganske komisk hvordan det skulle ende, med all usikkerheten, diskusjon om utfall og vurderinger i ukene som hadde gått. Hva var det egentlig å være redd for? Vi fikk innpass uten spørsmål og det var vel den smidigste innsjekken vi har gjort på hele turen. Stemplet oss inn og stilte ingen spørsmål ved manglende papirer. Vi har trygt i havn.


215 visninger
About

Tre kamerater på tur til Karibia og tilbake 2019/2020

 

LES MER

 

Join Our Mailing List
  • White Facebook Icon

© 2023 by Going Places. Proudly created with Wix.com