Søk
  • Anders

Atlanterhavet del 2

En himmel full av stjerner

blått hav så lang du ser

En autopilot som streiker

Kan du ønske mer


Det er natt, det er mørkt og Trym er i cockpit. Klokken nærmer seg halv 2, og Trym er med det halvveis i sin vakt. Han sitter fredfull på babord benk i cockpit og ser på en film på telefonen. De to ratene i båten svinger frem og tilbake uten at Trym trenger å løfte en finger. Sayonara danser nedover Atlanterhavsdønningene i 8-10knop.


Trym kobler ut headsetet og blir sittende å lytte. Han hadde hørt en lyd. Samtidig i styrbord akterkabin våkner jeg av en lyd jeg ikke kjenner igjen. Noe er galt. Tankene farer gjennom hodet. Er det roret? Det ville vært det verst tenkelige scenarioet. Trym bestemmer seg for å vekke Sondre. Det er enda en drøy time til han egentlig skal på vakt, men Trym ønsker hjelp til å finne ut hva som foregår.


Få sekunder senere står to trøtte trynet ikledd boksershorts og ser på hverandre. Sondre og jeg starter straks jakten på lyden. Vi konkluderer raskt med at den kommer fra servicerommet bak i båten. For å få tilgang må vi ha ut madrasser og sengetøy fra kabinene. Jeg kryper inn og ser med en gang hva problemet er!


Jeg er på mange måter lettet. Det var ikke roret som lagde en ukjent lyd, det var autopiloten. Den ble raskt demontert og de to rattene, som tidligere danset frem og tilbake på egenhånd, ble nå satt i stramt grep hos Trym. Resten av vakten blir Trym nødt til å styre skuta selv. Det er mørkt ute og sikten er null. Bølgene kommer inn skrått bakfra og presser båten ut av kurs. Det blir tungt å styre når vind og bølger treffer Sayonara fra hver sin side. Et ruskevær i syd har også sendt oss noen større bølger på opp i mot 5 meter. De bølgene møter bølgene fra nordøst og det kan virke som om de har plukket ut Sayonara som sitt møtepunkt. Det blir en litt tyngre natt en først antatt, men alle styrer skuta trygt gjennom.



Konklusjonen blir tatt tidlig morgenen etter - vi håndstyrer de resterende 1700 nautiske milene.




Det tok sin tid, men omtrent halvveis fikk vi endelig møte med hval! Daisy som vi valgte å kalle hvalen fulgte oss i flere dager. Lå og lusket i dønningene bak båten, før hun skøyt fart forbi oss. Øvelsen ble gjentatt hundrevis av ganger og vi like engasjert hver gang. Kamera opp og ned av vannet i håp om å få et bilde i NatGeo stil. Senere dukker en mer vågal hval opp. Denne får navn Dexter og er en nysgjerrig hval på rundt 12 meter. Dexter er støtt og stadig oppe for en titt kun få meter fra båten.




Farten er god. Med et snitt på nesten 7 knop spiser vi nautiske mil og vi føler Barbados kommer nærmere og nærmere. De store milepælene er: halvveis på 1350 nautiske mil og når vi bikker under 1000 nautiske mil. Og de kommer fort. Vi får stadig oppdateringer hjemmefra på vær og det har vært til god nytte. Vi går vesentlig lenger nord enn de fleste andre båtene som dro sirka samtidig. Vi har også tatt igjen hovedfeltet i ARC og er på dag 14 med på å danne baktroppen. Noen få av båtene har vi kunnet se, men det er et stort hav så vi føler oss fortsatt ganske alene.


Det er 465 nautiske mil til land. Det er midt på dagen, solen skinner og vinden puster oss i nakken. Jeg sitter på ror. Martin og Trym er oppe i cockpiten, leser, prater eller hører på musikk. I den farten vi har nå er det under 3 døgn igjen. Sondre tar den daglige riggsjekken, hvor han går over splinter og vaiere for å kontrollere at alt er ok. Det er det ikke. Et av mellomvantene, som går mellom salingshornene, er i ferd med å ryke.. Vi blir derfor nødt til å ta ned storseilet for å minske presset på riggen. Storseilet har, på grunn av mye vind, vært revet hele veien fra Gran Canaria. Dette gjør at presset ikke er fordelt på hele, men kun deler av masta. Farten minker betraktelig, over 2 knop i snitt.. Ankomsttiden blir fjernere. Det er kun snakk om et snaut døgn, men det er nok til å sette en liten trøkk i mannskapet som lengter etter land.




Med litt lavere fart er det kanskje håp om fisk? Vi kastet ut snøret i håp om Tryms lenge etterlengtede Tunfisk. Det er kun hentet opp en fisk på turen, men vi er på siste fiskesluken. Snella går, noe er på kroken. Moroa varer ikke lenge, for før Trym får begynt å sveive inn forsvinner det som hang på. Sekunder senere dukker en skygge opp bak båten, ca 5 meter lang og med halefinne. Svaret på hva det er får vi aldri, for den forsvant like fort som den kom, men vi antar at det var sluktyven.


Det er nå under 50 nautiske mil til land og siste runde med nattevakter settes i gang. Ikke alle er nødt til å gå sin runde for rundt midnatt, lokal tid, ankommer vi Barbados farvann!

..





193 visninger
About

Tre kamerater på tur til Karibia og tilbake 2019/2020

 

LES MER

 

Join Our Mailing List
  • White Facebook Icon

© 2023 by Going Places. Proudly created with Wix.com